Usikkerhet rundt hvordan man skal prise en tjeneste for både bedrifter og privatpersoner.

Vi anbefaler å vurdere en freemium-modell: gratis tilgang for studenter og private brukere, mens bedrifter betaler for en premium-løsning – og å inkludere en vurdering av bindingstid. La oss forklare begrepene. Freemium er en sammensetning av «free» og «premium», og betyr at en grunnversjon er gratis for å senke terskelen og bygge en stor brukerbase, mens utvidede funksjoner krever betaling. B2B står for «business to business» (dere selger til bedrifter), i motsetning til B2C, «business to consumer» (dere selger til privatpersoner). Grunnen til at denne modellen passer godt her, er at studenter og privatpersoner sjelden har betalingsvilje, men de skaper aktivitet, tilbakemeldinger og synlighet – og ofte er det nettopp bedriftene som har et reelt budsjett og en betalingsvilje for funksjoner som sparer dem tid eller penger. De gratis brukerne fungerer dermed både som testpanel og som markedsføring inn mot betalende bedriftskunder. Slik går dere frem: definer tydelig hvilke funksjoner som er gratis og hvilke som ligger bak betaling (premium), og sørg for at premium løser et smertepunkt bedrifter faktisk vil betale for. Bindingstid betyr hvor lenge en kunde forplikter seg til å betale – for eksempel en månedlig avtale uten binding, eller en årsavtale. Lengre binding gir dere mer forutsigbar inntekt og bedre kontantstrøm, men kan skremme bort usikre kunder; kortere binding senker terskelen for å prøve, men gir mer risiko for at kunder slutter (såkalt «churn»). En vanlig fallgruve er å gi bort for mye gratis, slik at ingen ser grunn til å oppgradere – pass på at gratisversjonen gir verdi, men at de mest verdifulle funksjonene faller på betalt nivå. Tips: test gjerne ulike prisnivåer på et lite utvalg bedrifter før dere låser prisen, og spør kundene direkte hva de ville betalt.