Usikkerhet rundt det å gi fra seg eierandeler ved inngåelse av samarbeid med andre startups.

Rådet vårt står fast: vurder om den eksterne partneren tilfører kritisk kompetanse (for eksempel software-ekspertise) som dere selv mangler, og husk at det å være flere på et team ofte øker sjansen for suksess – noe som kan veie opp for en redusert eierandel. La oss utdype hvordan dere tenker klokt rundt dette.

Kjerneprinsippet er enkelt, men viktig: 100 % av ingenting er mindre verdt enn en mindre andel av noe som faktisk lykkes. En gründer som holder krampaktig på hele kaka, men mangler nøkkelkompetanse, ender ofte med et selskap som aldri når frem. Investorer vet dette, og de vekter teamet svært tungt – nettopp fordi et komplett team som dekker både fag, teknologi og forretning, har langt høyere sjanse for å lykkes. Tilfører partneren noe dere ikke kan skaffe på rimeligere vis (for eksempel ved å ansette eller kjøpe tjenesten), kan eierandel være en fornuftig pris.

Konkret bør dere vurdere: Hvor kritisk er kompetansen, og hvor lenge trenger dere den – hele veien, eller bare en kort periode? Er det smartere å betale for tjenesten, ansette, eller faktisk gi eierandel for langsiktig forpliktelse? Og hvor mye er rimelig? Et nyttig verktøy her er vesting – at eierandeler opptjenes gradvis over tid (typisk over fire år, ofte med en 'cliff' på ett år før noe opptjenes i det hele tatt). Vesting beskytter dere mot at en partner får full eierandel og så forsvinner tidlig; de må 'fortjene' andelen ved å bli og bidra.

Få alt skriftlig i en aksjonæravtale – en avtale mellom eierne som regulerer eierandeler, vesting, beslutninger og hva som skjer hvis noen vil ut. En vanlig fallgruve er å avtale eierfordeling muntlig i en god stemning tidlig, for så å havne i konflikt senere. Ta gjerne en prat med en Spark*-veileder eller jurist før dere signerer.