En student har designet et brettspill og ønsker å kontakte spillprodusenter, men synes patentprosessen er for tidkrevende og kostbar. Han lurer på om han kan bruke en NDA (fortrolighetsavtale) i stedet, og om det er realistisk å be produsenten betale for patentet mot kommisjon ved salg.

Anbefalingen står ved lag: ta kontakt med juridisk avdeling for hjelp til utforming av en NDA før presentasjon for eksterne selskaper. La oss forklare hvorfor dette er riktig vei for nettopp et brettspill. En «NDA» (Non-Disclosure Agreement, på norsk fortrolighets- eller taushetspliktsavtale) er en juridisk avtale der mottakeren forplikter seg til å holde informasjonen du deler hemmelig og ikke bruke den til egen vinning. Dette passer ofte bedre enn patent for brettspill, fordi selve spillmekanikker og «regler» i praksis er svært vanskelige å patentere – patent krever en teknisk oppfinnelse, og spillidéer/regelsystemer faller som regel utenfor. Det som derimot KAN beskyttes på andre måter er det kreative uttrykket (illustrasjoner, tekst, design – via opphavsrett som oppstår automatisk) og navn/logo (via varemerke). En NDA gir deg derfor en rask, rimelig og praktisk beskyttelse når du skal vise spillet til en produsent, uten den lange og dyre patentprosessen. Slik gjør du det: be om hjelp fra juridisk kompetanse (Spark* kan koble deg på riktig person) til å sette opp en NDA, og få den signert FØR du avslører detaljene. Når det gjelder spørsmålet ditt om å be produsenten betale for patentet mot kommisjon – det er sjelden realistisk å forvente, og for et brettspill er det ofte uansett feil verktøy. En mer vanlig modell er en lisens- eller royalty-avtale, der produsenten betaler deg en prosentandel («royalty») per solgte enhet. En vanlig fallgruve er å vise spillet til mange selskaper uten avtale i håp om interesse – da mister du kontroll. Tips: hold en prototyp og kjernemekanikken litt tilbake til NDA er på plass, og dokumenter datoen du skapte spillet.