Behov for formelle avtaler mellom partnere eller ved ansettelser.

Når du trenger formelle avtaler mellom partnere eller ved ansettelser, anbefaler vi at du benytter husadvokat eller ekstern juridisk veiledning for å utarbeide intensjonsavtaler, samarbeidsavtaler og ansettelseskontrakter. Grunnen er enkel: avtaler som er satt opp riktig fra start, forebygger kostbare og følelsesladde konflikter senere – og i en startup er nettopp uavklarte forventninger mellom gründere en av de vanligste årsakene til at ting går galt.

La oss forklare begrepene. En intensjonsavtale (ofte kalt LOI, «Letter of Intent») er en uforpliktende eller delvis forpliktende avtale som beskriver hva partene har til hensikt å gjøre sammen før den endelige avtalen er klar – nyttig tidlig når dere vil signalisere alvor uten å binde dere helt. En samarbeidsavtale (på engelsk ofte «shareholders' agreement» når det gjelder eiere) regulerer hvordan dere jobber sammen: hvem eier hva, hvem gjør hva, hva skjer hvis noen vil slutte, og hvordan dere fordeler eierandeler. Her er et sentralt verktøy «vesting», som betyr at en gründers aksjer opptjenes gradvis over tid (typisk over fire år) – slik at en som forsvinner etter tre måneder ikke sitter igjen med en stor eierandel uten å ha bidratt. En ansettelseskontrakt regulerer forholdet til folk dere ansetter, og må følge arbeidsmiljøloven.

Konkret: Spør Spark* eller NTNUs støtteapparat om dere har tilgang til en «husadvokat» – mange innovasjonsmiljøer tilbyr rimelige eller gratis førstegangskonsultasjoner. Ta gjerne en mal som utgangspunkt, men la en jurist kvalitetssikre før signering. En vanlig fallgruve er å bruke en gratismal blindt eller å utsette avtaler fordi «vi stoler jo på hverandre» – tillit er flott, men en god avtale er nettopp det som beskytter vennskapet når det blir vanskelig.