Kan bruk av taushetserklæringer (NDA) i konsulentoppdrag hindre en bedrift i å fungere som et Venture Studio, hvor man ønsker å videreutvikle og eie egne løsninger basert på erfaring?

Slik løser du det

Dette er et potensielt konfliktpunkt i forretningsmodellen, og det er klokt at dere tar tak i det tidlig. La oss først forklare begrepene: En NDA (Non-Disclosure Agreement, på norsk taushets- eller konfidensialitetsavtale) er en juridisk avtale der den ene parten forplikter seg til ikke å dele eller utnytte informasjon de får tilgang til hos en kunde. Et Venture Studio er en forretningsmodell der selskapet ikke bare leverer tjenester til kunder, men systematisk bygger og eier sine egne produkter og oppstartsselskaper – ofte basert på innsikt og erfaring man får gjennom kundeoppdragene. Her ligger nettopp konflikten: NDA-en kan begrense hvor mye av kunnskapen og løsningene fra et oppdrag dere lovlig kan gjenbruke i egne produkter. Anbefalingen er derfor å undersøke erfaringer fra andre konsulent-startups som har balansert klientkonfidensialitet med egen produktutvikling. Konkret kan dere gjøre følgende: For det første, les nøye gjennom hvilke klausuler NDA-ene faktisk inneholder – skiller de mellom kundens konkrete data og generell metodikk/kompetanse dere bygger opp? Generell læring er som regel deres egen, mens kundespesifikk informasjon ikke kan brukes. For det andre, vurder å bygge inn et eierskaps- eller IP-forbehold (IP = Intellectual Property, altså immaterielle rettigheter som kode, design og oppfinnelser) i kundekontrakten, der det avtales hvem som eier hva. For det tredje, snakk med jurister – for eksempel via Spark eller NTNU Technology Transfer – og kontakt gjerne etablerte studio-aktører for å høre hvordan de praktisk har løst dette. En vanlig fallgruve er å signere standard-NDA-er uten å lese dem; sørg for at avtalene ikke utilsiktet gir kunden rettigheter til alt dere lager.