Er det vanlig å patentere kode?

Det er ikke vanlig å patentere selve koden. Fokuset bør i stedet ligge på en generell IPR-strategi som sikrer at løsningen ikke uten videre kan kopieres, og som rydder opp i rettighetene når andre jobber for selskapet.

La oss forklare begrepene. IPR står for Intellectual Property Rights, på norsk immaterielle rettigheter, altså den juridiske beskyttelsen av det dere har skapt med hodet: ideer, design, varemerker, tekst og kode. Et patent er en bestemt form for IPR som gir enerett til en teknisk oppfinnelse i et avgrenset tidsrom. Grunnen til at man sjelden patenterer ren programkode, er at kode i de fleste land ikke regnes som en patenterbar oppfinnelse i seg selv; den beskyttes i stedet automatisk av opphavsrett (copyright) fra det øyeblikket den skrives. Patentering er dessuten dyrt, tidkrevende og krever at oppfinnelsen er ny og teknisk, noe et stykke programvare ofte ikke oppfyller.

Hva bør dere gjøre i stedet? En praktisk IPR-strategi for et programvareselskap består gjerne av flere lag. For det første: hold kjernekoden og forretningshemmeligheter lukket og fortrolig, og bruk fortrolighetsavtaler (NDA, Non-Disclosure Agreement) når dere deler sensitiv informasjon med eksterne. For det andre: registrer et varemerke på navn og logo, slik at konkurrenter ikke kan opptre under deres identitet. For det tredje, og dette er ofte det viktigste i tidlig fase: sørg for at selskapet faktisk eier all kode som lages. Når studenter, frilansere eller medgründere bidrar, må dere ha skriftlige avtaler som overfører rettighetene til koden de skriver, over til selskapet. Uten dette kan en utvikler som forlater teamet i prinsippet sitte igjen med rettighetene til viktige deler av produktet.

Fallgruver: Ikke bruk tid og penger på patentjakt i starten; det stjeler fokus fra å bygge og selge. Den vanligste reelle risikoen er ikke at noen kopierer koden, men at rettighetene internt er uavklarte. Ta en prat med en Spark*-veileder eller en jurist for å få på plass enkle, korrekte avtaler tidlig.