Bør man bruke prosjektbasert eller timebasert fakturering?

Ved hyppige endringer i spesifikasjoner og behov for tydeligere avklaringer underveis, anbefales det å gå over til timebasert fakturering for å sikre bedre kontroll over ressursbruk. Dette er et godt råd, og her er bakgrunnen og hvordan dere gjør det i praksis.

Å fakturere betyr å sende kunden en regning for arbeidet dere har gjort. Det finnes to vanlige modeller. Prosjektbasert (fastpris) fakturering betyr at dere avtaler en fast sum for hele leveransen på forhånd – kunden vet nøyaktig hva det koster. Timebasert fakturering betyr at dere tar betalt per arbeidstime, slik at regningen følger den faktiske innsatsen.

En 'spesifikasjon' er beskrivelsen av hva programvaren skal gjøre. Problemet med fastpris oppstår når spesifikasjonen endrer seg ofte: hvis kunden stadig vil ha nye funksjoner eller endrer kravene, har dere avtalt en pris for noe annet enn det dere faktisk ender opp med å bygge. Da risikerer dere å jobbe gratis med alt det ekstra. Timebasert fakturering løser dette fordi betalingen automatisk følger arbeidsmengden – endrer kunden kravene, betaler de også for merarbeidet. Det gir 'kontroll over ressursbruk', altså oversikt over at tiden dere legger ned faktisk blir betalt.

Konkrete steg: før nøyaktig timeregistrering (mange bruker verktøy som Toggl eller funksjonen i regnskapsprogrammer som Tripletex – et skybasert system for fakturering, timeføring og regnskap), avtal en tydelig timepris, og send jevnlige fakturaer med oversikt over hva timene gikk til. Vær åpen med kunden om hvorfor dere velger timebasert; det skaper tillit. En vanlig fallgruve er å fortsette på fastpris av høflighet selv når prosjektet flyter ut – da spiser endringene opp fortjenesten. For stabile, godt definerte oppgaver kan fastpris fortsatt være fint, men ved usikkerhet er timebasert tryggest for begge parter.